Test 1
Hjemkomsten (novelle av G. Graathun)
Den lille grassletta med utsikt både mot havna og sjøen var der fremdeles. Den kunne ikke være mer enn 4-5 fem meter lang. Og ikke bredere enn at to som lå ved siden av hverandre kunne rekke hver sin side av den med fingertuppene.
Her hadde vi mange ganger sittet og sett mot byen og havet. Og mot drømmene som lå bak horisonten og i de gylne solnedgangene. Det var her vi første gang hadde møttes på stedet vi begge hadde betraktet som vårt eget hemmelige, private sted og der vi ikke tolererte inntrengere. Det som derfor kunne blitt et fiendskap, ble i stedet et vennskap, og mer enn det.
Jeg vet ikke hvor lenge jeg har sittet da jeg blir forstyrret av en lyd bak meg. Jeg snur meg og ser en mann på min egen alder. Han virker oppriktig overrasket da han ser meg og nøler, som om han vurderer om han skal fortsette eller snu. Jeg rekker ham blomsterbuketten. Han setter seg ned en halv meter til høyre for meg og plasserer en brun pose og to colaflasker mellom oss. Han river posen forsiktig i stykker langs den ene kanten og bretter den ut som en liten duk. Han legger innholdet, to skolebrød, pent ved siden av hverandre. Uten å spørre meg om jeg vil ha, åpner han den ene colaflasken og setter de to sugerørene ned i denne. Han holder flasken mot meg midt mellom oss, jeg bøyer meg fram og suger forsiktig. Pannene våre møtes da han gjør det samme. Jeg holder min hånd rundt flasken og på hans, mens vi begjærlig drikker den halvtom før vi igjen ser på hverandre.
Det er han som først sier noe:
- Du er fremdeles den samme. Bare enda vakrere enn den gang.
- Du også. Hvor har du vært alle disse årene? Er du gift?
- Ja. Og du?
- Ja. Vi blir sittende uten å si mer. Det er som vi er like nær hverandre og forsetter samtalen fra den gang, samtidig som årene har lagt livets og erfaringenes mur mellom oss. Denne gangen er det meg som bryter tausheten:
- Hvordan er hun? Din kone? Er hun den du drømte om?
- Jeg vet ikke. Kanskje. Både ja og nei. Jeg trodde jeg hadde funnet den jeg en gang fant inne i deg. Men i hverdagen var det også så mange andre der. Hun ville også ha en annen enn den jeg var. Kanskje mest overfor barna der jeg skulle være den samme myndige, men rettferdige og snille oppdrager som hennes far hadde vært. Jeg ville mer være en lekekamerat og ha det moro sammen med dem.
Igjen taushet. Så fortsetter han:
- Og hva med deg?
- Ja, han var den jeg hadde drømt om og lett etter. Men jeg forsto det ikke. Ikke før nå, etter å ha truffet deg igjen på stedet vårt.
Han lener seg mot meg, plasserer venstre hånd på bakken bak ryggen min, legger høyre hånd under haken min og løfter den mot seg. Først kysser han tårene fra kinnene mine og så leppene forsiktig. Jeg vet ikke om jeg hadde håpet eller fryktet ordene hans:
- Tror du … tror du vi? Tror du vi kunne prøve…
Han nøler litt:
- … å bygge fra der vi slapp for trettifire år siden?
- Det er en vakker drøm, men umulig. Jeg er ikke den samme som da og det er heller ikke du.
- Men vi er de samme. Vi er bare mye mer i tillegg. Dette tillegget kan være en barriere mellom oss, men det er også en kunnskap om hvordan vi vil ha det og hvordan vi ikke vil ha det. Hva som gjør oss godt og hva som gjør det motsatte.
Vi forsetter å snakke mens vi spiser skolebrødene, bit for bit, annenhver gang, og drikker colaen. Minnene, tankene og følelsene kommer lettere her på den plassen som var vår den sommeren vi ble kjent.
Vi går hånd i hånd nedover stien. Han holder liljekonvallene forsiktig i venstre hånd og meg i høyre. Jeg holder de tomme colaflaskene opp mot ham:
- Så fint at du husket på colaen og skolebrødene. Jeg hadde helt glemt det, helt til du dekket opp mellom oss slik du gjorde den gang.
- Takk for blomstene. Liljekonvaller som i brudebuketten vår.
- Du kan sette dem i vasen vi fikk av barna på sølvbryllupsdagen.
Denne novellen var på ca 750 ord. Regn ut din lesehastighet (antall ord du har lest per minutt) sånn omtrentlig ved hjelp av tabellen under.
Gå videre til spørsmålene for lesetest 1 for å finne ut hvor god forståelse du har av teksten.